Alle forskere er ateister, eller?

Det er en utbredt tro at etter som vitenskapen går fremover så blir det mindre og mindre plass for religion. BBC-programmet om kristendom og vitenskap (NRK2, 23. mai) var i så måte ikke noe unntak.

Når nevrobiologen

 og ateisten Colin Blakemore ledet programmet så må det være legitimt å tenke at det var hans livssyn mer enn hans vitenskap som bestemte konklusjonen. Det er jo ikke vanskelig å finne forskere som sier akkurat det motsatte, helt fra Johannes Kepler til Francis Collins (human genom-prosjektet).

Naturvitenskap har hatt så stor suksess at det er lett å bli blendet og tro at den har svaret på alt. Men når biologisk orienterte forskere prøver seg på store spørsmål om mening har de lett for å trekke den slutning at siden de ikke finner noen så eksisterer det hverken mening eller noen Gud. Jeg vil hevde at dette svaret ikke er en konsekvens av vitenskap, men snarere må sees på som en meningsytring.

Når det gjelder BBC-programmet så var det for det første ikke særlig treffsikkert på vitenskapshistorie. Det er ikke riktig at synet som hevder at jorda bare er noen tusen år gammel bare er siste rest av kirkens kamp mot vitenskapen, i dag er det heller en reaksjon på moderniteten med røtter i adventistbevegelsen i det 20. århundre. Et av intervjuobjektene i programmet, professor Ronald Numbers sa nettopp det. Bjørn Are Davidsen treffer godt når han påpeker at det ikke virket som om programlederen fikk med seg det poenget (NRK med 1960-talls TV).

Etter min erfaring er det dessverre ofte ingeniører som har lettest for å lese alt i Bibelen på en slik bokstavelig måte, enten det er med tanke på forsvar eller angrep. Beklager ingeniører - jeg er jo selv en av dem - men vår bakgrunn gjør visst at vi leser alt som om det skal være konkrete håndbøker. Denne nytte- og resultatorienterte utdanningen deler ingeniørene bl.a. med leger, og også blant dem har jeg møtt en slik tunnel-måte å lese på.

Programmet la for det andre opp til å vise at troende gjennom alle tider har vært lukket for, og aktivt motarbeidet, andre kilder til kunnskap enn den som finnes i Bibelen. I Klassekampen 7 juni argumenterte Hallvard N. Jørgensen særlig mot dette så jeg trenger ikke bruke plass på det her. Hans kronikk, Er naturvitenskapen kristendommens fiende? er hermed anbefalt.

Som en motvekt vil jeg trekke fram den toneangivende sosiologen og filosofen Jürgen Habermas. Hans tale ved tildelingen av Holbergprisen i 2005 viser at han har fått en overraskelse:

“Vi kan ikke unngå å legge merke til at religiøse tradisjoner og fellesskap har fått en ny og til nå uventet politisk betydning. Dette faktum er uventet for de av oss som har fulgt den konvensjonelle visdom i tradisjonell samfunnsvitenskap og antatt at moderniseringen uunngåelig går hånd i hånd med sekulariseringen i den forstand at religiøs tro og praksis mister sin innflytelse i politikk og samfunn".

Legg merke til ordet "uunngåelig" - det kan virke som om Habermas har fått en aha-opplevelse på linje med den marxister fikk da deres klippefaste tro på at samfunnet uunngåelig var på vei mot proletariatets diktatur ikke lenger viste seg å stemme.

Jeg må også ta med den sterke stillingen kristen tro har i USA og den store veksten som er i den tredje verden. Habermas nevnte Latinamerika, Kina, Sør-Korea, Filippinene og også deler av Øst-Europa i Holbergtalen. Jeg synes det er verdt å reflektere over muligheten for at de faktisk har sett noe som vi i Europa har mistet og at det kan være vi som er i en historisk blindgate på dette punktet.

Jeg vil fremme et klassisk syn på vitenskap og kristen tro som beskrivelser som utfyller hverandre. Det er natulig da å peke på noen modeller for hvordan de kan spille sammen. Skeptiker og evolusjonist Erik Tunstad har en god artikkel som først og fremst er kritisk til en del utvekster i den kristelige flora av vitenskapssyn, men som også nevner de som er forenlige med dagens vitenskap:

1. Progressiv skapelse som mener naturen utvikler seg etter naturlovene, men at Gud griper inn og skaper på ulike tidspunkter.
2. Evolusjonær skapelse som mener at livet har utviklet seg etter darwinistiske prinsipper, men at det hele har en mening og har vært styrt av Gud.
3. Teistisk evolusjon som ligner 2. ved at Gud står bak alle naturlover og prosesser, men at Gud har vært litt mer tilbaketrukket underveis.

Ut fra mengden av bøker og argumenter kan en lett få inntrykk av at intellektuell argumentasjon er avgjørende for om man blir en troende eller ikke. Jeg tror ikke på det. De fleste har jo kommet til et standpunkt som ganske unge. Det er bare unntakene blant forskere som logisk har forsøkt å avlede det ene eller andre ståstedet fra sin vitenskap. Likevel gir mye av argumentasjonen inntrykk av akkurat det.

Det jeg har skrevet her er derfor ment som et forsøk på å skape forståelse og toleranse for at intellektuelt redelige personer kan ende opp med ganske forskjellige syn, og at utfallet har mye mindre med vitenskap å gjøre enn man kan få inntrykk av.

Takk til Bjørn Are Davidsen for interessante diskusjoner som ledet opp til dette innlegget.
Bilde fra Wikipedia Commons: Det sixtinske kapell, Vatikanet og Jürgen Habermas (bilde ved Wolfram Huke)