Pascal i Tvedestrand

Ingen sommer uten et besøk i bokbyen Tvedestrand. Her har de gjennom flere år tiltrukket seg interessante antikvariater av mange sjangre og årets markedsføring av Tvedestrand har fått med seg at både kronprinsfamilien og utenriksminister Støre har vært på besøk.Jeg må innom alltid blide og hjelpsomme Arne-Ivar Kjerland i Nynorsk Antikvariat. I år var det Blaise Pascal (1623 - 1662) som sto på ønskelisten. I mitt fag er Pascal kjent for å ha laget en av de første regnemaskinene og derfor har han fått et programmeringsspråk oppkalt etter seg. Det gir meg minner om pekere og datastrukturer som jeg lærte om på 80-tallet. Men språket er nok gått litt av moten nå.

Pascal er nok mer kjent for sitt arbeid med lufttrykk og vakum og derfor har han fått navnet sitt på måleenheten for trykk. Det går 101 000 Pa eller 1010 hPa for å angi luftrykket denne sommerdagen der jeg sitter i Tvedestrand og skriver dette.

Men det var ikke hans fysikk eller matematikk jeg var ute etter, mens hans “Tanker”. Den inneholder mange dype iaktagelser av menneskets natur. Hovedtemaet er hans forsvar for kristen tro. Pascal er bare en av mange naturvitere som har vært opptatt av det. Fra Kepler, Pascal, Maxwell og til vår tids Francis Collins, lederen av prosjektet for kartlegging av menneskets genom, går det en linje gjennom historien av forskere som forente vitenskap av høy klasse med en tro på en skaper. Slike forskere er det selvsagt også på norske universiteter. Det første jeg får ut av å lese Pascal er derfor en støtte til min mistanke om at den påståtte konflikten mellom vitenskap og religion er langt mindre enn mange vil ha oss til å tro.

Pascal er opptatt av hvor lett vi innbiller oss ting, og at dette er en bedragersk evne. Han snakker om at vi kan tro at det er forstanden som styrer oss, men egentlig er vi ganske irrasjonelle. Her er et ofte gjengitt sitat:

“Sannhetens to hovedstøtter, forstanden og sansene, ... , bedrar hverandre gjensidig”. (§ 83 i Pascals Pensées)

Forskning handler jo bl.a. om sannhet, og alle som har lest gamle verk innen sitt felt blir slått av hvor mye halvriktig eller til og med galt som står der, ofte sterkt farget av sin samtid. Vi unnskylder dem med at de er barn av sin tid, men Pascal minner meg om at mitt arbeid en dag vil bli betraktet på samme måten, hvis det i det hele tatt blir husket.