Det er ikke så mye naturvitere pleier å bry seg om antikken. Aristoteles og Ptolemaios' verdensbilder og fysikk ble vi ferdig med på 15-1600-tallet, og det er vel bare matematikere som Pytagoras og Euklid som står igjen. Men i Aftenposten i dag slår Janne Haaland Matlary, professor på dette mangfoldige Universitetet i Oslo, et slag for karakterbygging gjennom det klassiske europeiske dannelsesprogram.
Under tittelen "Ikke bare trene kroppen" sier hun "Det er enorm opptatthet av fysisk trening i Norge, men null interesse for etisk trening."
Det kan være sunt å løfte hodet fra dataprogrammer og formler og reflektere litt over det. Heller ikke naturvitere lever i et vakum, ledelse og samarbeid og samlivet i en familie er viktige deler av alles liv, som oftest viktigere enn fag når det kommer til stykket.
Dette er det nyttige aspektet ved karaktertrening. Men som hun så treffende sier "... nytteverdien, dette fryktelige ord som legitimerer alt i Norge. Men det egentlige poeng er ikke nytten, men at karakterdannelse er det samme som å bli mer menneske".
Jeg har stor sans for de naturvitere som levde før oss og som maktet å interessere seg for mer enn sitt fag, slik som Pascal som jeg har skrevet om her før. Jeg tror han ville være enig med Matlary når hun legger vekt på refleksjon over dyder og laster.
Før jeg må haste tilbake til Matlab-programmet og de partielle differensialligningene mine, her er kronikkens sluttord "Kunnskap om filosofi, historie og litteratur gir innsikt i menneskenaturen; mens viljen til å trene seg i å velge riktig omsetter denne innsikten i varige karaktertrekk."
