13 februar 2024

Newtons subtile teologi

General Scholium 1726,
fra Snobelen (2001)
Tillegget (General Scholium) som Newton la til Philosophiæ Naturalis Principia Mathematica er en interessant, men også ganske mystisk tekst. Det kom først i 2. utgaven av Principia i 1713, og så i 3. utgaven i 1726 med noen tillegg og modifikasjoner. 

Det vanligste er å lese Newtons vitenskapsfilosofi ut av Scholium, f.eks der han sier at naturlovenes opphav er Gud. Altså at det ikke kan tenkes naturlover uten en lovgiver. Dette står i motsetning til den moderne ideen om naturlover som noe absolutt og urokkelig, men også noe som er ubegrunnet. Den moderne begrunnelsen er ikke annen enn rent nyttemessig, nemlig at det har vist seg å fungere. Det diskuterer jeg i kapittel 5 i "Den innbilte konflikten".

Den originale Principia fra 1687 hadde bare én direkte referanse til Gud og kun én referanse til Bibelen, noe som er mye mindre enn f.eks Charles Darwin hadde i Origin of Species (1859) slik jeg har skrevet om tidligere. Scholium bøter på inntrykket av at Principia kun er et sekulært verk og går mot en tendens i Newtons samtid til å bruke det som begrunnelse for et deistisk eller materialistisk syn på naturen.

Snobelen sier at Newton hadde tre teologiske mål med dette tillegget:

  1. Å vise at hans ide om Gud er langt fra deismens. Newtons Gud er i motsetning til deistenes, en som har et aktivt og vedvarende forhold til skaperverket. 
  2. For å understreke punkt 1, bruker han et språk med mange bibelske referanser.
  3. Hans utleggelse av Bibelen er ment å vise at det er Faderen alene som er den ene sanne Gud. Treenigheten er derfor ikke reell.

Det siste er det kontroversielle og det er skrevet i et litt skjult språk da det ikke var et helt akseptabelt standpunkt i samtiden. Jeg må innrømme at jeg selv heller ikke er nok teolog til at jeg har klart å oppfatte det ved gjennomlesing av Scholium. Det er Snobelens artikler som har gjort meg oppmerksom på det. Her er mitt forsøk på å gjengi Newtons kontroversielle syn.

I standard teologi betyr Gud noe absolutt som refererer til natur og essens, sier Snobelen. Men Newton sier at Gud er noe relativt som får sin mening fra makt og herredømme:

This Being governs all things, not as the soul of the world, but as Lord over all: And on account of his dominion he is wont to be called Lord God Pantokrator, or Universal Ruler. For God is a relative word, and has a respect to servants; and Deity is the dominion of God, not over his own body, as those imagine who fancy God to be the soul of the world, but over servants. The supreme God is a Being eternal, infinite, absolutely perfect; but a being, however perfect, without dominion, cannot be said to be Lord God; for we say, my God, your God, the God of Israel, the God of Gods, and Lord of Lords; but we do not say, my Eternal, your Eternal, the Eternal of Israel, the Eternal of Gods; we do not say, my Infinite, or my Perfect: These are titles which have no respect to servants. (min uthevelse)

Newton forkaster med dette absolutte definisjoner av Gud slik som "evig", "uendelig" og "perfekt". De er bare attributter ved Gud. Dette er en hårfin forskjell som gjør at han kan anvende begrepet "Gud" om Kristus uten å gjøre Kristus til absolutt Gud. Dette er et Kristusbilde fra 300-tallets arianisme, der Kristus ikke lenger er både sann Gud og sant menneske.

Videre sier Newton at vi ikke har noen ide om Guds substans:

We have ideas of his attributes, but what the real substance of anything is we know not. In bodies, we see only their figures and colours, we hear only the sounds, we touch only their outward surfaces, we smell only the smells, and taste the savours; but their inward substances are not to be known, either by our senses, or by any reflex act of our minds; much less then have we any idea of the substance of God. We know him only by his most wise and excellent contrivances of things, and final causes; we admire him for his perfections; but we reverence and adore him on account of his dominion. For we adore him as his servants; and a God without dominion, providence, and final causes, is nothing else but Fate and Nature. (min uthevelse)

Newton identifiserte seg ikke med den samtidige socinianismen, og adskilte seg fra den ved at han trodde på Kristi preeksistens (dvs. at Kristus eksisterte før fødselen i Betlehem). Likevel skal både Voltaire og Hume ha kalt Newton en socinianist da Newton så ut til å ha lignende synspunkt som socinianistene på endel områder. Socinianismen sa at vi må være tause om alle mystiske sider ved Gud da vi ikke kan vite noe om dem. De forkastet autoritet og fremmet heller bruk av egen forstand, men uten å  forkaste åpenbaring. Men åpenbaring eller Bibelen måtte tolkes i lys av forstanden. Dermed ble bare de mysterier som forstanden kunne begripe akseptert. Det betød at blant Guds egenskaper ble enhet, allmakt, rettferdighet og visdom akseptert. Andre egenskaper som Guds storhet, uendelighet og allestedsnæværelse, som mennesker ikke kunne fatte, ble forkastet. Treenigheten og inkarnasjonen kom i samme kategori.

Newtons teologi var viktig for hans vitenskap, som i hans syn på naturlover som nevnt over. Men det kan virke som om Newtons tro på rasjonalitet satte begrensninger for hva han aksepterte av åpenbaring og at det gjorde at han forkastet det mystiske som jo er så sentralt i den kristne troen.


Kilder:

on
Etiketter: