 |
| Vestveggen til katedralen i Chartres. Foto Sverre Holm |
En viktig person var Guillaume (William) de Conches (ca 1080-1150). Han var blant dem som formulerte tanken om at en aktiv og handlende Gud kunne forenes med ideen om at naturen oppfører seg rasjonelt. Han avviste en deistisk Gud som trakk seg tilbake etter at skapelsen var ferdig. Men han var heller ikke med på tanken om en Gud som detaljstyrer alt. Det er to grunner til at noe skjer i følge ham:
- Den
primære grunnen er
Gud, den uskapte, den eneste som eksisterer i seg selv. Han er ikke først og
fremst en årsak i tid, en som sparket i gang f.eks. Big Bang ved etableringen
av universet. Den primære grunnen går enda lenger; Gud er rett og slett
opphavet til at noe i det hele tatt eksisterer.
- Hvordan
skjer så ting i
naturen? Jo, ved de regelmessighetene som uttrykker at naturen hele tiden handler
på samme måte. Dette er den sekundære årsaken, og det som kan utforskes med
naturvitenskap. Guillaume understreket at Gud er trofast og ikke lunefull, og
derfor står disse lovene fast. Det gjorde det meningsfullt å utforske naturen.
Tilbake
til Chartres, der
vestveggen, eller den kongelige portal, er tredelt med Kristus sentralt i
midten. Der er han på tronen med de fire evangelistene og de tolv apostlene
rundt seg sammen med profeter og de 24 eldste fra åpenbaringsboken. Det viser
nådens eller åpenbaringens viktige rolle.
De to
sidefløyene er fulle
av symbolikk som får fram den filosofiske skolens budskap om enhet mellom tro
og tanke, og mellom det intellektuelle og det manuelle arbeidet. På venstre
side er det uenighet om det er Jesu himmelfart eller hans eksistens fra evighet
av som er avbildet. Det interessante er at det rundt Kristus er arbeidere som
gjør en jobb svarende til hver av de tolv månedene sammen med de tilsvarende
stjernetegnene. Det symboliserer tiden på jorden og den kosmiske tiden.
I februar
sitter man bare
inne og varmer seg, i mars er det beskjæring av vinranker, i juni slår man
graset til fôr, i august er det innhøsting av korn og i september druer. Det er
verdt å merke seg at sesongene og månedene ikke er idealisert til å være slik
de var i Israel på Jesu tid, men slik det er her og nå i det landskapet der
katedralen står. Alt manuelt arbeid er verdsatt. Når Gud «bøyde seg ned» og ble
menneske, er alt menneskelig kommet under Guds velsignelse.
På
høyre side er
jomfru Maria, som katedralen er viet til, og Jesu inkarnasjon. Rundt er
symboler for de sju boklige lærdommer representert ved kvinner, sammen med statuer
av representanter for hver av dem:
- Det er
trivium – de tre
– som er dialektikk representert ved Aristoteles (4. århundre f. Kr.) og retorikk
ved Cicero (1. århundre f.Kr.). Man er litt usikker på hvem som representerer
grammatikk, men det er enten Donatus (4. århundre) eller Priscianus (6.
århundre).
- Så
kommer kvadrivium
– de fire: Geometri og Euklid (4. århundre f. Kr), aritmetikk og Boëthius (6.
århundre), astronomi og Ptolemaios (2. århundre) og til slutt musikk og
Pythagoras (6. århundre f. Kr).
Bare
to av disse
lærerne, Boethius og Priscianus, er kristne. Det viser hvordan denne skolen
regnet all kunnskap og visdom, uansett kilde, til å være Guds visdom. Det var
ingen konflikt med Bibelen, samme hva som var opphavet. Når Gud har skapt
verden og naturen, kan det ikke bli konflikt med hva åpenbaringen, symbolisert
med det midterste panelet, måtte si om verden.
Med et
slikt syn på
lærdom er det også forståelig hvorfor det var i klostrene at antikkens visdom
ble bevart i de mange hundre årene fra Romerrikets fall og fram til Europas
universiteter overtok, de fleste for øvrig startet ved pavelig dekret.
Denne enheten
mellom Guds to
åpenbaringer: i skriften og i naturen sto skolen i Chartres for i Europas
middelalder, da grunnlaget for naturvitenskapen ble lagt. Det er et kraftfullt
budskap til oss i dag også.
