Jeg opplevde noe lignende i sommer på Patmos i møte med den gresk ortodokse kirken på stedet der Johannes fikk sin åpenbaring. Også vi protestanter har jo en tro på at en levende Gud kan gjøre mirakler, men her møter vi også en tro på at relikvier skal kunne kanalisere Guds kraft på en spesiell måte.
Etter som jeg arbeidet med min bok «Den innbilte konflikten. Om naturvitenskap og Gud» (2021) fikk jeg mer og mer respekt for den katolske kirkens bidrag til vitenskapens fremvekst. Det er noe som viser seg ved at den klarerere enn de fleste andre kirkene uttrykker en positiv holdning til de fleste aspekter ved moderne naturvitenskap.
Derfor ville det være rart om ærefrykten for relikvier i de opprinnelige kirkene ikke har en basis. Historien om den døde mannen som kommer i kontakt med Elisjas knokler, og opplever noe så mirakuløst som å bli vekket opp fra de døde viser at det er tilfelle (2. Kong 13). Et annet eksempel er beretningen om Jesus som merker at det går en kraft fra ham i det en kvinne tar på kappen hans (Mark 5). Paulus’ tørkle som de la på de syke for helbredelse i Apg 19 sier noe lignende.
Både det gamle og det nye testamentet støtter derfor opp under troen på relikviers kraft, enten det er beinrester eller bare ting som har vært i kontakt med en spesiell person. Nå kan det sikkert diskuteres hvilken vekt dette skal ha, men poenget mitt her er bare å få fram at troen på relikvier ikke er tatt helt ut av lufta.
