Hensikter i naturen: teleologi

"logos" og "telos", lære og mål

Kan hensikter i naturen, eller noens intensjon, studeres med naturvitenskap? Nei, sier noen, mens andre sier at biologi og evolusjon nettopp viser at det ikke finnes noen slike hensikter bak naturen. De siste sier vel da egentlig at hensikter kan studeres, men siden vi ikke finner noen, eksisterer de ikke. Noen mener også at intelligens, og dermed intensjon, kan finnes i de mest komplekse delene av naturen.

Det handler her om teleologi, som er en av Aristotles fire forklaringer for ethvert fenomen ved siden av den materielle forklaringen, formårsaken og den effektive forklaringen. Teleologi handler om "hva noe er for" og kommer fra gresk "telos" som betyr mål og "logos" som betyr lære. Det handler altså om hensikt eller intensjon. Dette er et ganske komplisert begrep som det har vært tenkt og skrevet mye om gjennom historien.

Jeg synes filosofen og statsmannen Francis Bacon skrev noe avgjørende i boken "Kunnskapens fremskritt" fra 1605/08. Han sa at 

studiet av hensiktsforklaringer i fysiske undersøkelser, blandet inn med de andre, er en avsporing fra alvorlig og flittig undersøkelse av reelle og fysiske årsaker … til stort tap for og som en avskjæring fra ytterligere oppdagelser.

Dette er ute av naturvitenskap fra nå av sier Bacon, selv om både han, Newton og andre gjør det klart at de finnes og at de kommer fra Gud. Men i den nye naturfilosofien, som er den vi fortsatt bruker, er ikke naturvitenskap verktøyet for å studere hensikter.

Men teleologi-begrepet er litt mer komplisert enn som så. Vi skal ikke se lenge på et naturprogram eller høre en biolog snakke før forklaringer om hensikt dukker opp. For eksempel har et hjerte som funksjon å pumpe blod rundt i kroppen. Det er dette som er hjertets hensikt – det ville ikke ha vært et hjerte om det ikke gjorde det. Dette er en hensikt som kommer innenfra og ligger i hjertets natur. 

Filosofen Edward Feser har en interessant og lesverdig artikkel som hjelper til å klargjøre dette enda mer: 

Feser, E. (2010). «Teleology: A Shopper’s guide.» Philosophia Christi, 12(1), 142–159.

 Feser skiller mellom to tradisjonelle inndelinger

• Platonsk teleologisk realisme som sier at teleologi i naturen kommer utenfra naturen, f.eks fra en gud
• Aristotelisk teleologisk realisme sier at hensikter er noe internt i naturen og ikke kommer fra en guddommelig kilde. 

Så innfører Feser en tredje kategori som han mener karakteriserte middelalderen:

• Skolastisk teleologisk realisme som ligger et sted mellom de to over. Den er særlig representert ved Thomas Aquinas fra 1200-tallet. Hensikter finnes internt i naturen slik Aristoteles sier. Men det at slikt i det hele tatt finnes er ikke tilfeldig, det må skyldes en Skaper. Dermed er det forskjellig fra platonsk teleologi ved at det ikke direkte følger at hensikter betyr at det er en intelligens bak naturen. Det er ikke opplagt. Man må ta omveien om Aristoteles' indre hensikter og undre seg over hvordan det kan ha seg at alle vesener har slike indre hensikter. Det er dette som så fører til konklusjonen om at det er en Skaper bak. 

Jeg synes thomisten Fesers argumentasjon ut fra Aquinas' femte vei har mye for seg og har latt meg inspirere av det i min bok, særlig i kapittel 2 og 6.

I tillegg har Feser to til: teleologisk eliminitavisme - som handler om at det ikke finnes noe hensikt i det hele tatt i naturen, og til slutt teleologisk reduksjonisme - som handler om at det nok på en måte finnes hensikter, men at de kan reduseres til ikke-teleologiske fenomener, slik mange biologer tenker at naturlig utvalg fremmer visse på funksjoner. Noen biologer har gitt dette et nytt navn og kaller det for teleonomi for å skille det fra teleologi, fra "nomos" som betyr lov. Men begrepet er vel såpass vidt definert at det nok kan brukes om den aristoteliske teleologien også.

Feser oppsummerer de fem slik:

Merk at Feser knytter teleologi til realisme. Det er et syn som handler om at det finnes universaler - altså at hester er noe mer enn de enkelte hestene, men er også representanter for en slags universal hest som står over eller bak de enkelte hestene. Motsatsen er nominalisme - at det bare finnes enkelthester - det partikulære - og ikke noe mer. Realisme og nominalisme hører også med i en fullstendig fremstilling av endringen i synet på naturen i tidlig moderne tid. Men jeg synes ideen om hensikt sier så mye mer, så i min populærfremstilling valgte jeg bort dette, sammen med mye annet det kunne ha vært interessant å ta med.

Så til TV. På programmet Brille i september 2020 kunne vi høre hvordan eksemplet med den lange kronglete vagus-nerven (se bildet) ble brukt for å vise at det ikke kunne være noen intelligent design bak naturen. Det uintelligente ligger i at nerven fra strupehodet til hjernen går omveien under aortabuen ved hjertet og er omtrent en meter lang i stedet for bare noen cm. Se en tidligere post her om den. 

Det hørtes tilforlatelig ut og deltagerne var enig om at dette ville sparke bena vekk under enhver ide om hensikter som var påtrykt utenfra, slik platonsk teleologi skulle tilsi. Det er som om de ikke kjente til at det fantes andre mellomstandpunkter. 

Samtidig sa både programleder og deltagere at evolusjonen var fantastisk. Vi lever jo i beste velgående selv med denne løsningen og det gjør de fleste andre pattedyr også, med sjiraffen som det mest ekstreme eksemplet. Her ligger det likevel en anerkjennelse av at naturen er fantastisk som finner en vei. 

Charles Darwin selv skriver i siste setning i Artenes opprinnelse (alle utgaver fra og med 2. til den siste som var 6.) om at 

det er en storhet i denne anskuelse, at livet i all sin mangfoldige prakt opprinnelig er innblåst av Skaperen.

Hvor kommer så denne evnen til naturen fra? I pakt med Aquinas' femte vei, synes jeg det er vanskelig å tenke seg at en så fantastisk evolusjon bare eksisterer i et vakuum og av seg selv. Det gir mye mer mening å tenke seg at den er et uttrykk for hvordan Skaperen har innrettet skaperverket. Da blir den fantastiske evolusjonen et uttrykk for Guds måte å skape og opprettholde livet på. Dette er poenget i det jeg skriver om evolusjon og hensikter i min bok.

PS! Skarpe lesere av min bok har kanskje sett at jeg et par steder der slikt som dette er diskutert, har klart å ta med i-en fra engelsk "Platonic" og skrevet "platonisk" i stedet for "platonsk". Det er litt flaut og bare å beklage da det jo dessverre forandrer betydningen en smule!