"Problemet er at han har skrevet en hel bok for å gjendrive en tese han med god grunn hevder det ikke er grunnlag for. Dermed blir prosjektet hans begrenset av denne problemstillingen på en måte som sperrer for andre og vel så interessante perspektiver, og det lider Holms framstilling under. Boken hans blir en rekke med kritiske synspunkter på en tese som uansett har svært lite for seg."
"Her er interessante observasjoner og nyttige påpekninger, men boken mangler etter min oppfatning et tydelig gjennomtenkt perspektiv som kunne ha gitt framstillingen tyngde og retning."
Alfsvåg har selvfølgelig helt rett i at konflikthypotesen for lengst har vist seg å ha «svært lite for seg». Det kan en finne i Lindberg & Numbers (1986) og sikkert enda lenger tilbake i tid også. I Rocha & Kragh (2017), som jeg siterer i min bok, sier den anerkjente vitenskapshistorikeren Helge Kragh at «Religion spilte ingen stor rolle for meg, og tidlig i 20-årene forlot jeg kirken. … Min interesse for religion … skyldes hovedsakelig mine studier i vitenskapshistorie. De viste hvor viktig den kristne religionen har vært for utviklingen av naturvitenskap.» Her sier han jo noe som flere og flere historikere er blitt klar over. Jeg er helt enig med Alfsvåg at mitt bidrag ikke kommer med noe nytt i denne sammenhengen. Da burde jeg ha skrevet en annen bok slik han antyder.
Men det finnes en annen virkelighet enn den akademiske. Der lever konflikthypotesen i beste velgående. Det er den jeg møter hos lytterne til det populærvitenskapelige radioprogrammet Abels Tårn. Påstander om at konflikthypotesen er forlatt i akademia møtes der med vantro. Det gjelder også blant den gjengse kirkegjenger. Ikke minst gjenspeiles det i lærebøker på alle skolens nivåer. Her hersker fortellingen om hvordan vitenskapen skjøv religion til side og kom med mye bedre forklaringer så det ikke var behov for Gud lenger. Eirik Newths populære vitenskapshistorie er også gjennomsyret av denne tankegangen. Newth (1996). Denne boken kommer i opplag etter opplag og er oversatt til 21 språk.
Nettsiden fagsjekk.no er et bidrag til å rette opp dette skjeve inntrykket og det har fått forlagene til å begynne å lytte. Men det trengs så mye mer, for barn og unge i dag lider ikke bare under mangel på kunnskap om den kristne troen, de er også flasket opp med at det er fordi vi fikk skjøvet religion til side at vi fikk den vitenskapen og det fremskrittet vi har i dag. Dette er det «tydelig gjennomtenkte perspektiv» min bok er skrevet ut fra. Det er en populærfremstilling, ikke et akademisk bidrag.
Det er ut fra dette perspektivet mine tilnærminger til fysikk, filosofi og filologi må forståes. De er ikke ment å være fullstendige og akademiske. Det gjør at jeg ikke bruker mitt fag fysikkens eksakte språk, matematiske formler, når jeg snakker om astronomi og radioaktivitet. Det ligger også i populærfremstillingens form at min framstilling av vitenskapshistorien er basert på historiefortelling om virkelige personer, eller som Alsvåg sier: «litt springende og anekdotisk».
Alfsvågs konkrete kritikk går på at jeg slår «opp i den norske Bibelen for å finne ut av det latinske». Her er jeg åpen for råd om hvordan jeg kunne ha gjort om mine 2 – to – setninger om unøyaktighet i oversettelse av Rom 5,12 slik at alle nyanser i latin ville ha blitt dekket godt nok – uten å bruke flere ord.
Det gjelder også hans mistanke om at «Francis Schaeffers uinformerte påståelighet» har styrt min lesing av filosofi. Det er riktig at Schaeffer inspirerte meg til å gi meg i kast med disse temaene, men jeg er også fullt klar over hans begrensning. Derfor skriver jeg om Kierkegaard at jeg ikke tror «han selv ville likt å se alt han blir tatt til inntekt for». Men i og med at han blir tatt til inntekt for «blind tro» av mange flere enn Schaeffer, er det dette jeg forholder meg til i en populærfremstilling, ikke bare hva Kierkegaard-eksperter måtte lese ut av hans tekster.
Alfsvåg har også synspunkter på min lesing av Platon og sier
«Samtidig opererer han med en motsetning mellom en aristotelisk forstått iboende målrettethet og en platonsk forståelse av målrettethet som «påtrykt alle ting utenfra fra en guddom». Det er en svært misvisende framstilling av avvisningen av atomistisk mekanisme i gresk tenkning.»
Min kilde for dette skillet er filosofen Edward Feser, som angitt i boken, der realisme vs. nominalisme er tett koblet med teleologi, Feser (2010). I en populærfremstilling har jeg gjort valget å hoppe over den litt abstrakte realisme vs. nominalisme-problemstillingen og heller fokusere på teleologi. Dette er mer fruktbart i møtet med f.eks. intelligent design-bevegelsen. Alfsvåg sier da også at jeg gir en «helt relevant kritikk av ID-bevegelsen». Alfsvåg må gjerne ha en annen tolkning av teleologi enn thomisten og katolikken Feser, men det skulle vel ikke berettige til å kalle min gjengivelse for «svært misvisende»?
Det ville glede meg hvis denne oppklaringen ville få flere, inkludert Knut Alfsvåg, til å arbeide for å oppklare de misforståelsene om naturvitenskap og gudstro som det er så alt for mange av blant folk flest. Og om noen som hadde avskrevet «Den innbilte konflikten» etter Alfsvågs anmeldelse, likevel ville interessere seg for boken og lese den ville det selvfølgelig heller ikke være meg imot.
Referanser:
- Lindberg, D. C., & Numbers, R. L. (1986). Beyond war and peace: A reappraisal of the encounter between Christianity and science. Church History, 55(3), 338-354.
- Rocha, G. R., & Kragh, H. (2017). Interview: Helge Kragh. Transversal: International Journal for the Historiography of Science, (2).
- Newth, E. (1996). Jakten på sannheten: vitenskapens historie. Tiden.
- Feser, E. (2010). Teleology: A Shopper’s guide. Philosophia Christi, 12(1), 142-159.
