 |
| Tycho Brahe og Johannes Kepler i Praha der de virket sammen i noen år. Kilde Wikipedia |
Kepler er både en moderne forsker og en magiker på en gang. Fysikeren, historikeren og benediktinerpresten Stanley Jaki sier at «de tre store perlene i hans verk lå skjult blant feil, irrelevante data og detaljer, mystiske fantasier, ubrukelige spekulasjoner, sykelige omveier av selvanalyse, og sist, men ikke minst, i en organisk og animistisk forestilling om verden». Her er nok noe av forklaringen på hvorfor Galilei ikke brukte, ja antageligvis ikke en gang skjønte, Keplers argumenter for solens sentrale rolle. Om han hadde gjort det kunne han bedre ha argumentert for hvorfor Kopernikus’ modell var den riktige.
Kepler var født inn i en protestantisk familie i Schwaben sør i Tyskland, men fikk sin første jobb i Østerrike. Han studerte først de sju frie kunster, som inkluderte matematikk og astronomi, og deretter tok han en grad som var en forberedelse til enten å bli lærer eller pastor. Fordi han hadde litt uortodokse synspunkter på lutherdommen, ble hans første jobb i Graz å være matematikklærer. Dette var en tid da spenningen mellom katolikker og protestanter økte, noe som toppet seg med trettiårskrigen som startet i 1618. Han ble etter hvert tvunget til å flytte fra Graz og senere også Linz da keiseren forbød protestanter i Østerrike. Kepler ble egentlig ikke tatt særlig godt imot hverken av protestanter eller katolikker. Han ble ekskommunisert i den lutherske kirken i 1619 på grunn av sine synspunkter på Jesu tilstedeværelse i nattverden der han hevdet at den andre protestantiske retningen, kalvinistene, var nærmere sannheten. Samme år forbød den katolske kirken første bind av boken hans om det kopernikanske verdensbildet.
Likevel viser Kepler klart at Bibelen betydde noe for ham personlig og ikke minst at hans vitenskap var begrunnet i den. Et eksempel er et brev fra 1599 der han skrev:
For Gud foreligger det i hele den materielle verden lover, tall og proporsjoner, sublimt valgt ut og ordnet. … Disse lovene ligger innenfor den menneskelige ånds rekkevidde. Gud ville at vi skulle erkjenne dem, da han skapte oss i sitt bilde, for at vi skulle ha del i hans egne tanker. (Kepler, J., 1961. Stjernen og tanken: utvalgte tekster fra bøker og brev (A. Brynildsen, oversettelse). Oslo: Servolibris.)
Dette inspirerer meg også, mer enn 400 år senere, til å se på min egen vitenskap som en gudstjeneste. Referansen til å være «skapt i Guds bilde» gir bedre enn noe annet et svar på Einsteins undring over at «det mest uforståelige med verden er at den i det hele tatt er forståelig». Dessuten uttrykker Kepler hvordan naturlovene er et uttrykk for Guds tanker. Her er ingen motsetning mellom naturlovene og Gud slik som noen ateister kan fremstille det som eller som noen kristne gjør det, særlig i forbindelse med biologi.
Kepler så Guds storhet i naturen, og særlig i verdensrommet og han kaller Gud flere steder for «den guddommelige kunstner». Dette skriver han mot slutten av «Verdens harmonier» fra 1619:
Stor er Herren, stor er hans kraft, og hans visdom er uten mål. Lovpris ham, himmel, lovpris ham, sol, måne og planeter, hvilke sanser dere så er gitt å erkjenne ham med, hvilket språk å berømme deres skaper i! Lovpris ham, himmelske harmonier, lovpris ham, alle dere som er vitner til disse nyfunne harmonier.
Lovpris også du min sjel, Herren din skaper, så lenge jeg er til. For av ham og ved ham og i ham er alt. Det jeg fatter med mine sanser og det som erkjennes i ånden. Det som ennå er ukjent for oss, og det vi vet og som bare utgjør en liten brøkdel av det annet, for enda mer ligger over og utenfor vår viten. Ham være lov, pris og ære, i all evighet. Amen. (Brynildsen, A., 1976. Johannes Kepler: nyplatonismens triumf og selvovervinnelse. Oslo: Dreyer.)
Kepler kunne ha vært salmedikter.
