Augustin om intelligent forsvar av troen

Ambrosius (ca 337-397)
(Wikipedia Commons)

Omkring år 400 skrev Augustin dette:

"Så kom jeg til Milano, til biskop Ambrosius, kjent over hele verden som en ualminnelig god mann. ... Den Guds mann tok faderlig imot meg, og som en rett biskop viste han meg stor velvilje da jeg kom til Milano. Jeg begynte også å holde av ham, fra først av riktignok ikke fordi han var en lærer i sannheten - for den hadde jeg helt gitt opp å finne i din kirke, men fordi han var vennlig mot meg. Jeg hørte flittig på ham når han talte til folket ... "

"Det begynte nemlig å bli klart for meg at dette var ting som lot seg forsvare. Før hadde jeg ment at det var uråd å si noe til forsvar for den alminnelige kristne tro mot manikeernes angrep. Men nå syntes jeg ikke lenger at det var uforskammet å hevde at den var sann. Især ble det slik etter at jeg hadde fått forklaring både på det ene og det andre, ja på en rekke gåtefulle steder i Det gamle testamentet. Dengang jeg oppfattet dem bokstavelig fikk jeg føle at "bokstaven slår i hjel". Men da en hel del steder i skriftene ble tolket åndelig, bebreidet jeg meg iallefall at jeg hadde gitt opp håpet og trodde at en overhodet ikke hadde noe å sette opp imot dem som foraktet og spottet loven og profetene."

Augustin, Bekjennelser, bok 5,10-11, 

oversatt av Oddmund Hjelde,

Gyldendal 1974

Augustin var tilhenger av den gnostiske manikeismen fram til dette tidspunktet. Manikeisme er en dualistisk retning som sier at at "menneskets ånd er en gnist av guddommens lys, men at ånden er fanget i materien, og frelsen består i å frigjøre den fra materiens bånd." som Store Norske sier. De forkastet det gamle testamentet og derfor var nettopp forsvaret av det så viktig for Augustin.

På samme måte lar skriftene seg forsvare mot vår tids rådende tankeretninger, slik som naturalisme og ateisme.