Men Newth har valgt et ganske enøyet konfliktperspektiv når han slår fast i samme åndedrag at etter som vår forståelse vokste så utkjempet vitenskapen "et av sine siste slag mot kirken."
Vitenskapshistorikeren John Hedley Brooke i sin bok "Science and Religion: Some Historical Perspectives" (1991) påpeker at dét er bare ett av flere perspektiver. Han argumenterer for at det historisk sett er disse måtene å se på forholdet: conflict, complementarity og commonality, men sier at complexity er enda mer dekkende. (Å oversette til norsk er en ting, men å beholde det fine bokstavrimet i oversettelsen er noe annet!)Debattinnlegget i Aftenposten 6. mars 2013 som er gjengitt under, må nødvendigvis legge mest vekt på det som forener (complementarity og commonality) fordi det må være så kort og poengtert, selv om kompleksitets-perspektivet ligger som et bakteppe.
Journalismens trege erkjennelse
Eirik Newths artikkel ”Langsomt blir allting til” (Aftenposten, 23. februar) forsøker å vise hvor gammel jorden er – men enda bedre viser skribenten hvor lang tid det tar å endre oppfatninger om historien.
Av Bjørn-Are Davidsen (sivilingeniør), Sverre Holm (professor, UiO) og Andreas Masvie (skribent), alle tilknyttet tankesmien Skaperkraft.
Journalister vet å vinkle vitenskapshistorien som en kamp mellom kirke og viten. Newth er intet unntak, og hevder at det tidlig på 1800-tallet var vanlig å tenke at jorden var 6000 år. Da utkjempet visstnok vitenskapen «et av sine siste slag mot kirken».
Men at vinklingen er velkjent, gjør den ikke korrekt. Er det ikke på tide at journalister gjør som historikerne, og erkjenner at kirken ikke nødvendigvis prøvde å bekjempe vitenskapen? Leser vi forskere som Brooke, Cantor, Lindberg og Numbers, fremstår nemlig forholdet kirke-viten som langt mer intrikat. Ja, noen argumenterer også overbevisende for at kirke og teologi kan ha hjulpet den vitenskapelige utvikling.
Nå er det ikke vanskelig å fremlegge historien i lys av konflikter. Og naturvitenskapen har, for all del, møtt motstand i kirken. Men at teorier som bryter med eksisterende kunnskap møter motstand, er historisk sett helt normalt.
Samtidig finner man stor respekt for naturvitenskap i kirkehistorien. Tenkere som Augustin og Aquinas argumenterte for bibeltolking i lys av kjent naturfilosofi. Manglet dette, som i spørsmålet om jordens alder, støttet man seg til blant annet Bibelen.
Når det etter hvert dukket opp spor etter en lengre forhistorie, bør det ikke overraske at mange godtok at jorden kunne være mer enn 6000 år. Vi ser spor alt i middelalderen, som hos Albertus Magnus. Den danske geologen Nicolas Steno—senere katolsk misjonær—førte dette videre på 1600-tallet. Han så for seg en lengre forhistorie, i likhet med anglikaneren Robert Hooke. I århundret etter fortsatte bl.a. Buffon å argumentere for en gammel jord og mange teologer ble overbevist. Dermed kunne pave Pius VII, rundt år 1800, støtte at Bibelens skapelsesdager var av ubestemmelig lengde.
Men debatt ble det og det skyldtes særlig King James-versjonens oppføring av årstall. Kanskje var det derfor Paley i 1802 understreket at oppdagelser som stred med bibeltolkninger kunne hjelpe oss til å forstå Bibelen bedre?
Cuvier møtte derfor lite motstand da han i 1813 skildret jordens historie som en rekke katastrofer. I 1816 skrev biskop George Gleig i innledningen til Stackhouse-Bibelen, at «Det er ikke noe i de hellige skrifter som forbyr oss å anta at fossiler er etterlevninger av en tidligere jord».
Noen år senere, på Lyells tid, handlet ikke debatten så mye om jordens alder, men om ulike landskap skyldtes katastrofer eller uniforme prosesser. Selv om mange foretrakk det første, baserte man ikke diskusjonen på teologi, men på hva som var mulig å si fra forskning. Det kan være greit om også journalistikken kan få med seg dette neste gang temaet er vitenskapshistorie.
Bjørn Are Davidsen har en lengre versjon av dette på sin blogg: "Katastrofalt"
