 |
| Bilde basert på NASA-bilde (Wikipedia) |
Ingen som er interessert i vitenskapshistorie kan unngå å legge merke til den sentrale plassen som de fem planetene har hatt gjennom årtusenene. Etter min mening er det heller ikke nok bare å lese om dem i bøker, man må se dem selv med det blotte øye. Først ved å bruke flere sanser får man tak i noe av den fascinasjonen mennesker har hatt for dem gjennom historien. Derfor er det ingenting som kan erstatte en utendørs observasjon. Akkurat nå er det en gyllen sjanse til å se den flyktigste av dem, Merkur, i vest rett etter solnedgangen.
Derfor er oppfordringen nå å gå ut rett etter solnedgang og se mot vest der sola forsvant, der er nå både Merkur og Jupiter lett synlig rett over horisonten med Jupiter som den sterkeste. Se tips fra Sky and Telescope for hvordan å finne dem. Det gjelder bare å finne et sted der lysforurensningen ikke er for stor. Saturn er også lett å se om natten denne våren, se tips fra Norsk Astronomisk Selskap. I hele vinter har også Venus vært en klar morgenstjerne som har lyst enslig i øst lenge etter at stjernene er blitt borte etter soloppgang.
Vi har et kulturhistorisk minne om de sju vandrende himmellegemene i dagnavnene i mange europeiske språk. Det minner om at planetene er blitt observert i tusenvis av år, og har hatt betydning for vår kalender. Tar man engelsk og fransk så er det lett å se:
- Sola: Sunday
- Månen: Monday, Lundi
- Mars: Mardi
- Merkur: Mercredi
- Jupiter: Jeudi
- Venus: Vendredi
- Saturn: Saturday
I vitenskapshistorien så har observasjoner av planetene samt sol og måne gitt opphav til mange av de 'store' teoriene om våre omgivelser:
- De første beregningene for å finne sol- og måneformørkelser i babylonsk tid. [Det gjelder vel særlig måneformørkelser]
- Beregning av planetbaner med episykelteorien som Ptolemaios' geosentriske modell baserte seg på. Dette var den første Fourierrekke uten egentlig at noen visste det, men det er en av grunnene til at den fungerte så bra som den gjorde (Ptolemaios, 90-168).
- Observasjon av 'månefaser' på Venus og Merkur som sammen med Keplers elliptiske baner bidro til å etablere den heliosentriske modellen (Galileo, 1610).
- Avvik i presesjonen til Merkur som var kjent fra 1859 og som ikke kunne forklares før Einstein kom med den generelle relativitetsteorien i 1915.
