- Nathan Aviezer, I begynnelsen: Bibelens skapelsesberetning og vitenskapen, Oversatt av et team ledet av Harald Ådland, Lunde, 1999.
- Jens Gabriel Hauge, Gud og naturen: Om vitenskap og kristen tro, Genesis, 1999.
Vitenskapsrevolusjonen på 1700-tallet kan bare sammenlignes med kristendommens gjennombrudd når det gjelder påvirkning på vårt samfunn. Forholdet mellom de to har da også vekslet mellom konflikt, uavhengighet, dialog og harmonisering. Det er sjelden dette diskuteres på norsk og derfor er det litt av en begivenhet at det i år er kommet to bøker om dette.
Begge to er forsøk på en harmonisering og starter med å påpeke at en bokstavelig lesning av Bibelens skapelsesberetning ser ut til å være i konflikt med gjeldende vitenskap. Men der Aviezer bruker boka si til å få fram at det i virkeligheten er et bemerkelsesverdig samsvar, understreker Hauge at svært lite av Bibelen må leses bokstavelig.
Aviezer: I begynnelsen: Bibelens skapelsesberetning og vitenskapen
Jeg var i utgangspunktet skeptisk til den israelske fysikkprofessoren Aviezers bok. Hva kan en troende jøde si om dette til kristne? Boka er oversatt fra en amerikansk original fra 1990 og følger de seks skapelsesdagene i 1. Mosebok 1. Dette argumenter han for at er tidsperioder. Hvert kapittel starter med å ta opp tilsynelatende konflikter mellom teksten og vitenskap. Deretter går han inn på de aktuelle vitenskapelige teoriene og ender opp med å forklare bibelteksten i lys av dem.
Big Bang teorien blir plassert den første dagen. Den andre dagens skille mellom vann under og over himmelen, forklares med solsystemets dannelse og de store ismengdene i solsystemet (f.eks i kometer). Under Perm-perioden som begynte for ca 280 mill. år siden var hele jorda først dekket av vann som så samlet seg som is ved polene slik at dette kan være den tredje dagens tørre land som kom til syne. Dette ble fulgt av at vekster av moderne type oppstod og at kontinentene skilte seg pga kontinentaldriften. På dag fire skapes sol og måne. Påstanden om at også månen påvirker dager og år underbygges ved at det på 70-tallet ble klart at månen spiller en avgjørende innflytelse på dagens og årets lengde og på syklusen av istider (Milankovitsj-teorien).
På den femte dagen skapes dyrene. Aviezer påpeker at ordet ”skape” bare brukes tre ganger: om universet (vers 1), om det første bevisste liv (vers 21) og om mennesket (vers 27). Alle andre steder brukes ordet ”gjøre” eller ”lage”. Dette åpner for evolusjon. Her er det uheldig at oversetterne har valgt å bruke Bibelselskapets 78-oversettelse når de gjengir tekstene, da den bruker ordet ”skape” overalt der f.eks. Norsk Bibel 88 følger grunnteksten, og skiller mellom dem.
Den sjette dagen skapes mennesket i Guds bilde. Aviezer mener ordet ”skape” her først og fremst går på menneskets enestående intellektuelle og kreative evner og språket. Aviezer er ganske kritisk til den gradvise evolusjonsteorien og særlig det at liv skal ha oppstått av seg selv. Han argumenterer for at det moderne synet som går på at arter plutselig har oppstått og så holdt seg nesten uendret i lang tid er lettere å forene med den bibelske teksten. Likevel blir jeg sittende med inntrykket av at kapitlene som omhandler evolusjon er de dårligst underbygde i boka.
Boka er fengende skrevet, interessant og enkel å forstå. Dette til tross for noen referanser til jødiske bibelkommentatorer, som oppleves som litt fremmedartet for ikke-jødiske lesere. Det er alltid en fare for at en slik harmonisering blir ugyldig hvis f.eks. Big Bang teorien skulle bli vesentlig revidert. Aviezer har forsøkt å unngå dette ved å bygge boka på mest mulig veletablerte vitenskapelig teorier som har stått sin prøve over tid. Boka er basert på naturlig teologi, dvs. at åpenbaringen i Skriften og i naturen stemmer overens. Dermed begrenser diskusjonen seg til å omhandle Gud som skaper, og innenfor denne nisjen er dette en av de beste slike fremstillingene jeg har lest. Det fine med boka er at den fratar forvarerne av en ung jord deres tilnærmede monopol på bibel-tro Gud-vitenskaps fremstillinger. Aviezers bok unngår konfrontasjonen med vitenskap som er vanlig hos dem.
Hauge, Gud og naturen: Om vitenskap og kristen tro
Pensjonert professor i biokjemi, Jens Gabriel Hauge skal berømmes for at han tar på seg en større og vanskeligere oppgave enn Aviezer da han ønsker å dekke alle aspekter ved kristen tro, ikke bare skapelsen. Det er ikke ofte norske forfattere skriver om dette tema så det var med stor forventning jeg begynte på hans bok.
Bokas første kapittel, Skapertro og naturvitenskap, bygger på en artikkel fra 1988. Det setter tonen for resten av boka. Hauge starter med å være kritisk til vitenskapsmenn som mener å utlede at det ikke finnes noen annen virkelighet enn den materialistiske og til de som hevder et reduksjonistisk syn, dvs. at et studium av kjemi, biologi og fysikk alene forklarer alle menneskets egenskaper.
I bokas kapittel 2 og 3 omhandles utviklingen av universet, livet og menneskene, og hovedtrekkene i det moderne vitenskapelige verdensbildet fra Big Bang og til mennesket oppstod presenteres. Hauge argumenter for at alt er kommet til gjennom ”omhyggelig utvalgte naturlover og stoffegenskaper, gjennom de kreative egenskapene Gud har utstyrt materien med og holder vedlike.”
I kapittel 4, Skapelse og destruksjon, tar han opp problemet med ondskapen. I neste kapittel, Nyskapelsen gjennom Jesus fra Nasaret, er Hauge klar på at Jesus stod opp fra de døde med et nytt oppstandelseslegeme. Dette er, så langt jeg kan se, det eneste underet han anerkjenner. I de to siste kapitlenes diskusjon av underfortellingene og av helbredelse ved tro, konkluderer han med at Bibelens tale om Guds stadige inngrep ved helbredelses- og naturundre er i strid med bildet av Gud som skaper. Derfor ender han nærmest med en advarsel mot forbønn for syke.
Hauges bok er passe lettlest, men det kan være noe vanskelig å finne den røde tråden fra kapittel til kapittel. Jeg savner også et oppsummeringskapittel. Boka starter med å gi leseren en forventning om at den vil presentere en harmonisering av naturvitenskap og kristen tro, men jeg ble skuffet, da jeg synes det ble klarere og klarere utover i boka at det for forfatteren er en konflikt mellom naturvitenskapen og Bibelen. Hauges løsning er å tolke Bibelen billedlig og å avvise deler av den. Han slutter seg til teologen Bultmanns avmytologiseringsprosjekt og begrunner det med behovet for å kommunisere med vår tid. Jeg synes dette skaper et nytt og enda større kommunikasjonsproblem ved at Gud får så mange begrensninger, at en begynner å tvile på om han er i stand til å gjøre noe som helst.
Aviezers bok anbefales til alle som er opptatt av spørsmålet om mulige konflikter mellom Bibelen og moderne vitenskap. Den er f.eks. velegnet for ungdom og for lærere. Hauges bok anbefales for de som har arbeidet endel med disse spørsmålene og ønsker å se mangfoldet i mulige løsninger.
(Tidligere upublisert)
