 |
| William Blakes kritiske blikk på Newton, 1795. |
Newton som person er ikke enkel å plassere. Han er jo blitt gjort til selve symbolet på det rasjonelle univers, som er som en klokke som bare går av seg selv. Blakes bilde viser ham på bunnen av havet der han tegner diagrammer med en passer. Blakes kritiske blikk viser en Newton som var opphav til Opplysningstidens sterile vitenskapelige materialisme og dens deistiske bilde av Gud som en fjern skaper som ikke engasjerer seg lenger.
Newtons Principia handler om tyngdekraften som gjør at ting faller ned på jorden. Den samme kraften gjør at solen har et grep på planetene og holder dem i bane. Dette er den første teorien som forener to fenomener som fram til da var blitt regnet for å være helt forskjellige. I tillegg er Principia et av de første vitenskapsfilosofiske verkene.
Forordet til andreutgaven fra 1713 ble skrevet av matematikkprofessoren Roger Cotes som hadde bistått Newton med å gi ut denne utgaven. Der er det tydelig at Newton ser Gud i skaperverket:
Det er sikkert at denne verden, med en så vakker variasjon i former og bevegelser, ikke kunne oppstå fra noe annet enn den fullkomne frie viljen til Gud som sørger for og styrer alle ting. Fra denne kilde er det at de lover, som vi kaller naturlover, har strømmet. I dem er det mange spor av de klokeste råd, og ikke den minste skygge av nødvendighet. Disse må vi derfor ikke utforske ut fra usikre formodninger, men lære dem fra observasjoner og eksperiment.
Newton og Cotes har begge ganske klare tanker om hva som står bak det hele. Det er Gud selv som er den som har villet det slik. Vi kan studere lovene Gud har lagt ned for skaperverket og selv om vi ikke kan studere hensiktene bak skaperverket med naturvitenskap er Newton klar på at Gud har slike hensikter.
Sitatet fortsetter med å snakke om Gud som naturlovenes kilde og at disse naturlovene er mulig å utforske. Men naturlovene er ikke nødt til å være slik de er. De kan godt være på mange andre forskjellige måter for Gud kan gjøre hva han vil. Dette synet kalles voluntarisme, fra det latinske ordet «voluntas» som betyr vilje. Dette styrket troen på nødvendigheten av eksperimenter. De er blitt nødvendige for å finne ut hvordan Gud i sin suverenitet har villet innrette naturen. Det kan ikke forstås med tankekraft alene.
Newton tar altså avstand fra det motsatte av voluntarisme som er en rendyrket intellektualisme eller rasjonalisme. Da er skaperverket først og fremst et uttrykk for Guds tanker og kriterier som eleganse og skjønnhet blir de viktigste. Det er Cotes og Newtons vitenskapssyn, voluntarisme, og ikke intellektualisme, som har vært den bærende ideen i naturvitenskap helt fra 1600-tallet av. Enda riktigere er det nok å si at det er en kombinasjon av de to som gjelder. Nye teorier blir jo tenkt ut intellektuelt, men likevel er det bekreftelse ved eksperimenter og observasjon som gjør naturvitenskapen til det den er i dag.
Newton selv ville ikke ha vært komfortabel med å bli sett på som deist slik Blake tenker seg ham. Newtons Gud var mer enn en som bare har satt i gang skaperverket og som ikke bryr seg om hva som er skjedd siden. Newton var i stedet en teist som tror Gud har åpenbart seg. Ellers ville han ikke ha skrevet alt han gjorde om Bibelen og profetier.
Det er nemlig ukjent for mange at Newton etterlot seg mer enn 2,5 millioner ord om Bibelen, teologi, profeti og kirkehistorie og at han ble regnet som en teolog i samtiden. Teologi er faktisk det mest omtalte temaet i hans skrifter. Han var også enormt produktiv når det gjaldt alkymi. Alkymi er noe magisk vi bare forbinder med å lage gull, men Newton så det som nøkkelen til å forstå hvorfor noen stoffer kunne ha livskraft og gi opphav til liv. Han var også opptatt av tidfesting av hendelser som påsken og blant annet basert på Newtons skrifter er 3. april år 33 blant de mest sannsynlige datoene for korsfestelsen av Jesus, som jeg skrev om i Aftenposten i 2015 da langfredag nettopp var 3. april.
Opp gjennom historien er Newton blitt tolket og misbrukt. I århundret etter hans død kom det forklaringer som at han etter 1692 skal ha lidd av en mental sykdom og at det forklarer de religiøse studiene vi nå synes er underlige. De blir dermed sett på som en slags feil som er en motsetning til hans rasjonelle vitenskap. I lys av at han skrev om teologi og Bibelen gjennom minst 60 år, blir dette lite sannsynlig. Dessuten bygger det på et historiesyn der fortiden kun tolkes i lys av nåtiden.
Jeg har mer sans for å forstå ham ut fra hans egne premisser. Vitenskapshistorikeren Betty Jo Teeter Dobbs legger i sin biografi fra 1991 vekt på at for Newton var sannheten én, men den hadde flere kilder. Den kunne finnes i naturvitenskap, men også i alkymi eller i åpenbaring fra Gud i Bibelen.
Når det gjelder Newtons tro på Gud virker det ganske klart at han fulgte arianismen (var unitarianer) og dermed ikke aksepterte treenigheten. Han mente at reformasjonen ikke var gått langt nok og at den også burde ha gått mot vedtaket på kirkemøtet i Nikea i år 325 om å fordømme arianismen. De formuleringene som så og si alle kirkesamfunn står bak i dag om at Jesus Kristus er «av samme vesen som Faderen» og at han er «født, ikke skapt» syntes altså ikke Newton noe særlig om. Hans synspunkter passer nok ikke overens med vedtektene for Norges Kristne Råd som er «et fellesskap av kristne kirker og trossamfunn i Norge som har Bibelen som kilde, og som tilber og bekjenner én Gud – Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd – som skaper, frelser og livgiver». Det er dette som gjør at bl.a. mormonere og Jehovas vitner ikke er med i Rådet og heller ikke muslimer. På den annen side var Newtons skrifter så omfattende at hans religiøse synspunkter fortsatt er noe som debatteres.
